Direkte ør - direktør

Kinsarvik – Kvanndal på 60-tallet

Kinsarvik –Kvanndal var den desidert viktigste forbindelsen mellom vest og øst fra bilismens start på 20-tallet og fram til Vallaviktunnelen åpnet i 1985. Egentlig frå 1940 da ferjeleiene i både Kinsarvik og i Kvanndal var ferdige, og  til 1976 da Ulvik-Brimnes ble innkortet til Bruravik-Brimnes.

Særlig på 60-tallet vokste trafikken mye, og spesielt trafikken i de tre sommermånedene, som utgjorde 60-70% av årstrafikken: Sommertrafikken gikk opp fra 57388 biler i 1963  til 118853 biler i 1970. Sommertrafikken hadde hele tiden et stort innslag av utlendinger. Men etter at bilsalget ble frigitt i Norge i 1960 så vokste antall norske reisende sterkt.

Sommeren 1963 gikk der tre ferger  med samlet kapasitet ca 75 biler. I 1970 var tallet ferger på sitt høyeste: 5 ferger med kapasitet ca 150 biler. (Etter hvert fikk HSD løyve til å bygge større ferger.) Sommeren  1970 må der ha arbeidet over 100 personer på fergene.

Ordføreren

I 1963 var «Melderskin» ny fra Ankerløkken i Florø. Yngstemann om bord var «kombinert» lettmatros og billettør. Det innebar at han var med å stue biler når vi lastet. Så var det å selge billetter, for deretter å løse av rormannen. Da gikk rormannen rundt og samlet inn (kontrollerte) bilettene. I tillegg var lettmatrosen med å gjøre reint når vi hadde lagt oss i ro om kvelden. Reingjøringsjobben innebar også å se til at toalettene var i stand i løpet av dagen.

Denne historien handler om billettsalget, som var litt tungvint fordi billettøren ikke fikk solgt mer enn noen få billetter til folk mens de var i bilene, de fleste måtte oppspores i salongene og på dekk. Da måtte de spørres om hva slags bil de hadde og hvor mange de var i bilen. Det tok ofte tid. Så var det en gang billettøren kom bort til et bord i øvre salong og begynte å stille standardspørsmålet om bilmerke og antall folk. Men han kom ikke særlig langt før han ble avbrutt av han som tydeligvis var hovedpersonen ved bordet. Med myndig stemme kom det: «Mitt navn er ordfører August D. Michelsen!» Så da så.
(Hans fulle navn var August Donatus Michelsen, ordfører i Bergen på begynnelsen av 60-tallet.)

Nye moter

Lettmatrosen på «Melderskin» hadde altså ansvaret for toalettene i løpet av dagen. Den jobben var det lettest å få til akkurat da vi klappet til kai: Da var der ikke bruk for rormann i styrehuset, og da var passasjerene i bilene, og ellers opptatt av å komme på land. Fram til dess var der alltid kø. (Altfor få toaletter på land). Så var det en hektisk formiddag at lettmatrosen stupte inn på herretoalettet på båtdekket  for å tømme bosspann, fylle etter med dopapir, papirhåndklær og såpe, og tørke opp eventuelle ulumskheter. Herretoalettet besto av to avdelinger: Først et lite rom med vask og speil og en enkel porselensurinal. Og så en dør videre inn til selve toalettet, som hadde vask og  lysventil. Begge «avdelingene» hadde låsbare dører. Se for dere lettmatrosen - med bossekken i hånden - som river opp den ytterste (ulåste!) herretoalettdøren helt konsentrert om å raskt rydde opp der og på klosettene nede på bildekket for så å styrte videre til billettkontoret for å bli omgjort til billettør. Men lettmatrosen bråstopper i døren. Hva er dette? Jo. Ei eldre kone fra fjorden har rullet den side svarte stakken opp under armene og rullet de svarte side strikkete underbuksene sine ned under knærene. Og så har hun tredd seg baklengs inn på urinalen for å late sitt vann. Hun er helt rolig, og lettmatrosen får med seg følgende kommentar i det han rygger ut: «Oi. Desse nymotens graione.»

Oddadirektøren

En vanlig travel sommerdag midt på 60-tallet lastet vi «Kinsarvik» i Kinsarvik. Styrmannen som dirigerte bilene inn på dekk var en ny, ung bergenser. Da direktøren på Smelteverket i Odda kjørte om bord (det vil si: det var privatsjåføren som kjørte den store mercedesen), så ble han kommandert ut i skutesiden på styrbord side. Det skulle han ikke blitt. Direktøren spratt ut av baksetet og brølte til styrmannen: «Dette finner jeg meg ikke i! Jeg pleier alltid å få stå ved fortauet!» Styrmannen bare flirte, og på et øyeblikk var fergen fullastet og mercedesen ikke til å flytte. «Navnet Deres! Jeg skal rapportere Dem til direktør Øen i Bergen!» Styrmannen gliste breiere. De andre passasjerene trakk nærmere. Dette var interessant. Direktøren fikk ikke noe navn. Da sprang han bort i mercedesen og hentet fotografiapparat. Styrmannen skulle ikke slippe unna. Men styrmannen var allerede i fullt firsprang opp trappene for å gå fra kai. På slike travle dager så tillot ikke ruten noe annet. Direktøren sprang etter for å ta bilde. Opp på promenadedekket og videre opp på båtdekket. Men han hadde ikke sjans til å nå igjen den unge, spreke styrmannen. Da styrmannen var vel inne i styrehuset så låste han dørene og trakk ned rullegardinene. Nederlag for direktøren. Prima underholdning for passasjerene – og for mannskapet.

Bergensdirektøren

I 1966, eller kanskje ett år eller to seinere, ble følgende friluftsforestilling fremført på fergekaien i Kvanndal:

Det må ha vært første lørdagen i juli, med fellesferiestart, kjempekøer i Kvanndal og i overkant av fem timers venting. Det var mulig å forhåndsbestille plass, og det var jo gunstig å ha bestilling på en slik dag. Men: Reglene sa at dersom du ikke møtte opp minst 10 minutter før avgang, så galdt ikke bestillingen. Og det var der bergensdirektøren tabbet seg ut. For klokken viste sju minutter før avgang da han presset den store mercedesen frem forbi rekken med biler som holdt på å kjøre om bord på «Hardingen» som lå i det nye ferjeleiet. (Her må jeg skyte inn at jeg vet ikke om han var direktør. Men han oppførte seg som om han var det. Og jeg er ikke sikker på at han kjørte mercedes. Fordommene mine påvirker nok hukommelsen min her – også her.)

Men ekspeditøren var snarrådig. Da han så snikeren så spratt han fram på ferjelemmen og stilte seg i veien for mercedesen. Som brukte hornet. Og kjeften. Men ekspeditøren sto rolig og forklarte at han var for seint ute og måtte bak i køen. Vi på «Kinsarvik» - som lastet i det andre ferjeleiet i hovedruten - skjønte hva som skjedde, men måtte bare legge i vei for å holde ruten.

Da vi kom tilbake etter om lag to timer så sto mercedesen fortsatt på ferjelemmen. «Hardingen» hadde måttet gå uten full last. Direktøren hadde fått låne telefonen på ekspeditøren sitt kontor for å ringe til HSD i Bergen for å klage. Uten at det hjalp. Direktøren sin kone, som ganske snart hadde skjønt hvor det bar, hadde prøvd å overtale mannen sin til å gi seg og stille seg bak i køen. Men det var for forsmedelig. Neste gang vi kom tilbake var mercedesen vekk. Han hadde kjørt til Ulvik for å ta ferjen til Brimnes.

Hansadirektøren

Mens «Kinsarvik» lastet i Kvanndal hadde kokken kommet opp på dekk for å lufte seg. Han sto i full kokkemundur. Det var en sjeldent varm dag. Så kom direktøren på Hansa Bryggeri kjørende om bord. Han parkerte og gikk i retning av trappen til promenadedekket. «God dag. Det er varmt», sa kokken, tok av seg kokkehatten og tørket svetten i det direktøren skulle passere. «Ja, det er varmt», svarte direktøren. «I byssen er det enda varmere», sa kokken. «Ja, det er vel det», sa direktøren. «Og restauratøren holder stive priser på ølet», sa kokken. «Du får ta å rekvierere en kasse i mitt navn fra agenturet i Odda», sa direktøren. «Chiefen svetter i maskinrommet», sa kokken. «Ta en kasse til han og», sa direktøre. – Og slik ble det: Et par dager etterpå leverte agenturet to kasser øl.

(Det må opplyses at den gangen var det bare Hansa-agenturet i Odda som solgte øl i Indre Hardanger. Utenom hotellene og restauratørene på fergene.)

Den danske direktøren

En dag ble en stor dansk-registrert Pontiac «stengt inne». Det vil si: Sjåfør (direktør?), hans kone og tre mindreårige barn kom seg ikke ut av bilen. Han rullet ned vinduet og buldret i veg om at han hadde stått i kø i timesvis og lovet ungene brus og is på fergen. Han morsket seg slik at det bare var å servere i bilen: Tre kronesis, tre cola og kaffe og smørebrød til de voksne. Og da han til slutt ba om tissepotte til de små – og fikk det – så var stemningen blitt ganske lystig.