Kjeglegutt

Den første egentlige jobben min var som kjeglegutt. Det var moren til Jappen (Walde?) som skaffet oss jobben (vi var alltid to i lag. Jappen?). Hun vasket i en «Herreklubb» på Engen. Var det i kjelleren på Håndverkeren? I alle fall: Lokalene var holdt i brune (engelske?) brystpaneler, djupe skinnstoler, sofaer, salongbord. Rundt/over (5 trinn opp) en (to?) kjeglebaner. Dette var før det fantes maskiner som stilte opp kjeglene. Jobben vår var å løfte kulen opp i «returtårnet» slik at den fikk fart og rullet tilbake til spilleren for hvert «slag». Og viktigst: stille opp kjeglene når slagene (3?) var slått. «Herrene» var ulastelig antrukket i dress og slips/sløyfe, og vekslet mellom avislesing, dannet konversasjon og kjeglespill. Mens de ble servert snitter, kaker, kaffe og drinker (ikke middag?) av «søte» serveringsdamer i korte sorte kjoler med kvite forkle, kvite bluser og kvite kyser. Vi sto inne i hukken og gjømte oss for kulen og kjeglene. Det gikk i ett. Varmt. En pause med gratis drikke:
En brusunge med Solo, etter det jeg husker. Til slutt var det utbetaling kontant: Kr 5 (?) for hele kvelden. For 2-3 timers arbeid. På kveldstid. Midt på 50-tallet.

Om å skue hunden på hårene

Da jeg skulle inngå avtale om kjøp av gulvbelegg for flere hundretusen til Trondheim Kollektive Boligbyggelag (det var før Bergsligt 13 Borettslag var stiftet) så oppstod følgende situasjon:

Vi hadde brevvekslet med Trondheims største leverandør av Riebers gulvbelegg, og fått et godt tilbud på ca 800 kvadratmeter belegg. Nå skulle kontrakten undertegnes. Jeg syklet tidlig fra jobb og ned i midtbyen (ikke langt fra Folkets Kanalen/Jernbanen). Iført dongeribukse og anorakk. Kontorene til leverandøren lå over butikkutsalget (2./3. etasje), og jeg tok meg inn – men ble møtt med stor skepsis. Eller: Håret, skjegget, FNL-merket og sykkelvesken ble møtt med skepsis. Men jeg opplevde det ganske personlig: Hva vil denne raddissen her? Vil han skrive avtale om kjøp av gulvbelegg for 190 000 kroner? Jeg kom ingen veg før jeg ble løftet opp på kontorsjefnivå, og en ytterst korrekt men kjølig mannsperson lot meg få foretrede på sitt kontor. Etter at han hadde prøvd å riste meg av seg så skar han gjennom og spurte etter finansieringen. Og jeg kunne parere elegant: «Bare ring Abrahamsen i Forretningsbanken», sa jeg med påtatt ro. Han forsvant ut. Det varte ikke lenge før han kom tilbake og tonen var en helt annen. Jeg ble invitert inn på et annet rom, servert kaffi og kaker og fikk undertegne kontrakten og avtale levering. Og så ble jeg fulgt ut. Av bukkende personale.

Da vi seilte til Øyo

Synneva, Øyvind, Erik Lien og eg hadde rigget råsegl på Ægir. Årstall? 1956? Vi skulle segle til Øyo for å snope. Per Einar og Toren fikk ikke være med. De rodde etter oss i Fia, men var lure nok til å snu tidlig og gå hjem på Lund og sladre. For sønnavindsbøren var god, og vi var i Kalvsund på et øyeblikk. Der brukte vi alle pengene våre. Og så skulle vi krysse hjemover. Det var verre enn vi hadde sett for oss. Og det var tydelig at Varaldsøy kom nærmere og nærmere, mens Omvikedalen ble fjernere og fjernere. Men temperaturen var fin, det var oppholdsvær, snopet enda ikke oppspist, og vi var fire stykker og to par årer, så vi så lyst på det. Men så hørte vi en kjent tok-tok-lyd: Det måtte være en Solo-motor. Å ja. Der så vi Finbeck komme ned fjorden mot oss. Med farfar til rors. Og onkel Pelle som morskeste mannskap og onkel Rognvald som nest morskeste med Per Einar og Toren som lystige vegvisere. Vi ble tatt under slep. Enden på visen: Vi skulle straffes med husarrest resten av dagen. Bittert. For den dagen var der tivoli i Rosendal. Og av en eller annen grunn ble den eldste unntatt fra straffen: Synneva var på Tivoli.

Tre ting vi lærte av Jakob Bleie

Jakob Bleie var sommerbillettør før oss. Siste sesongen hans var kanskje 1963 eller 64? Jeg husker tre vesentlige triks vi lærte av han, veteranen. For det første: Dersom kontrolløren til HSD kom og ville foreta billettkontroll, så skulle vi være lynrask og henge billettvæsken rundt halsen på vedkommende og si at det var best han solgte en tur først. Da ble kontrolløren realitetsorientert og vennligsinnet. (Ellers hadde HSD en merkelig praksis med å la kontrollørjobben være mulig springbrett for jobb i administrasjonen i C.Sundtsgate.) Det andre var å plassere seg på utsiden av skansekledningen når vi klappet til kai slik at vi kunne begynne å selge billetter før lossingen var begynt og mens passasjerene var i eller ved bilene sine. På den måten kunne vi ofte få solgt til alle bilene (og gjerne for mange!) før vi gikk fra land. Slik fikk vi god tid til å finne folk uten bil, til å holde orden i billettkontoret og få oss mat o.likn.. Helt ufarlig var det jo ikke.  Men så vidt jeg vet skjedde ingen uhell. Det tredje trikset var det viktigste, og det gikk på hvordan vi skulle sikre balanse i kassen. Salget gikk så fort for seg at det måtte skje feil, særlig at vi ga feil vekslepenger tilbake. Ga vi for mye tilbake, hendte det sjelden at vi hørte noe. Men omvendt var jo folk påpasselige. Så der var tendens til underskudd i kassen. Underskudd som vi ble gjort personlig ansvarlig for. Flere metoder var aktuelle for å skaffe ekstra inntekter som skulle dekke underbalansen. Det simpleste og mest  ulovlige/risikable var å selge om igjen gamle/innsamlete passasjerbilletter. Og det ga liten gevinst (kr 4 per billett). Det sikreste og mest innbringende var utenlandske turistbusser med utenlandske reiseledere som betalte kontant. Dersom vi ga de bare en unummerert kvittering (som ikke gikk inn i regnskapet vårt) og brune kontrollbilletter, så hadde vi raskt 3-400 ekstra kroner i kassen. Slik sikret vi et passelig overskudd. Som ved sesongslutt gikk inn i grunnkapitalen for den store avslutningsfesten på Fjordhotellet i august. Og den deltok alle mannskapene på. (Jakob Bleie gjorde karriere i Statoil og endte opp som direktør på Mongstad og ble i 2001 (siste?) styreformann i HSD!)

Feiret som redningsmenn

En fin sommerdag på 60-tallet mellom Kinsarvik og Kvanndal skeiet jeg ut klokka to som vanlig for å ha fri et døgn. Først var det å spise middag, og så sove litt. Søvnen ble kortere enn normalt for kokken kom og vekket meg. Jeg måtte tørne ut og hjelpe han med kveldsmaten og så være med han i land. Forklaring: Mens han og jeg sov middag så hadde to tyske speidergutter kantret midtfjords i kajakkene sine og blitt plukket opp av mannskapet. Dette måtte undersøkes.

I halv-åtte-tiden var vi klare i byssen og dresset oss passelig opp og kom oss i land i Kinsarvik. Der lå den tyske speidertroppen i teltleir på campingplassen. Og kokken trengte (egentlig ikke) meg som tolk når han steg inn i det store troppslederteltet der de godt voksne speiderlederne holdt hus. Vi presenterte oss som ferjemannskapet som hadde reddet guttene. Og kokken hadde helt rett: Vi ble plassert høyt ved bordet, ble servert pølser, øl og snaps og måtte fortelle om og om igjen om redningsdåden som ingen av oss hadde vært med på.

Trist Kinsarvik-Kvanndal-sorti for "Folgefonn"

Sommeren 1970 var så vidt jeg vet siste gangen «Folgefonn» gikk mellom Kinsarvik og Kvanndal. 32 år etter debuten gikk hun og «Hatvik» (tidligere Midthordlandske sin «Fusa») som suppleringsferger mens «Odda» gikk i hovedruten og «Hardingen» og «Tysnes» (ny det året) gikk i de andre oppsatte rutene.

En dag «Folgefonn» lastet i Kinsarvik ble akterdekket og tunnelene fylt med småbiler som vanlig, mens det eneste som ble tatt om bord på fordekket var en stor lastebil. Lastebilen sto midt på fordekket og var så høy at det var ikke snakk om å ta den inn gjennom tunnelene. Og: Da den kom om bord så viste det seg at den var så tung at bare halve propellen kom var nede i sjøen. Det gjorde at fergen ble vanskelig å manøvrere og fikk liten fart. Men de la i vei til Kvanndal. Vinden var stille. Det regnet.

Til vanlig brukte «Folgefonn» 40-45 minutter på overfarten. Denne turen tok bort i mot 2 timer. Vel fremme i Kvanndal  gikk de opp i ferjeleiet med akterenden og losset småbilene for så å snu for at lastebilen skulle kunne rygge på land. Nå ble fergen enda mer fortung. Verre: Sjøen hadde falt hele tiden siden de gikk fra Kinsarvik. Så da lastebilen skulle rygge opp den bratte og sleipe ferjelemmen (av tre) så begynte han bare å spinne. Ingenting annet å gjøre enn å vente på flo sjø og håpe det beste. Dermed ble «Folgefonn» liggende å reke resten av dagen utenfor Kvanndal – lengtende etter høyvann.

Det endte bra for lastebilen. Men det var synd at «Folgefonn» skulle oppleve noe slikt siste sesongen på Kinsarvik-Kvanndal.