Forskjellige slags fraksjoner

«Kildesortering» er en svært gammel øvelse. Mennesket har alltid sortert materien (og ånden?) i spiselig-uspiselig, brukbar-ubrukbar, åndelig-materiell osv. Sortering - opptatthet av forskjeller som gjør en forskjell - er kan hende noe av det mest grunnleggende for oss mennesker (og for dyrene?). Skapelsesberetningene i de forskjelligste religioner handler blant annet om å skille ting fra hverandre.

Om slikt sviver tankene når jeg daglig utfører min 20% bistilling som «kildesorterer». Spesielt kommer det til meg når jeg tar meg av de brukte teposene. Minst to hver dag. Selve teposen skal i komposten. Papirposen («konvolutten») skal gå sammen med returpapiret. Og hyssingen i restavfallet. Tre fraksjoner. Men Twinings er et av de merkene som egentlig har en fraksjon til: Metallstiftene. En som binder snoren til «konvolutten» og en som binder snoren til selve teposen. Disse to små stiftene bør sorteres sammen med blikkboksene og leveres på et såkalt «returpunkt». Det har jeg aldri gjort.

I den andre bistillingen min - som lærer i teoretisk matematikk i videregående skole - har jeg mange slags oppgaver, men nesten alle gir stort utbytte og mye glede for læreren. En av disse oppgavene er å få ungdommene til å bli glad i F – eller «ctrl+F», som det heter i MathType. Engelsk: Fraction. Norsk: Brøk. Uten lyst til å mestre alle slags brøker: Ingen mulighet til å mestre teoretisk matematikk. Fraksjonskunnskap er ikke tilstrekkelig for å bli god i matematikk. Men er helt nødvendig. Og arbeidssomt. Det krever mer terping på detaljer enn – enn det innøving av tilløp i høydehopp og stavsprang gjør.

Mer spennende var erfaringen vi gjorde med fraksjoner ved valg av delegater til LO-kongressen i 1973. Den parodiske ekstraordinære kongressen sommeren 1972 – som med stort flertall vedtok «Ja til EF» og ga (et altfor seint) startskudd til LO sin frenetiske valgkamp for ja-siden i juli-august – var satt sammen – helt i følge vedtektene – av de samme delegatene som utgjorde den forrige ordinære kongressen, den i 1969, som valgte Tor Aspengren til leder. I 1973 prøvde vi som regnet oss som venstreopposisjon å få valgt noe annet enn AP-folk til kongressen. Delegasjonene ble valgt forbundsvis, og i alle fall i Tjenestemannslaget (NTL) foregikk det – helt etter vedtektene – slik: De enkelte foreningene avholdt valgmøter med tale-, forslags- og stemmerett for alle medlemmene. Møtet i Trondheim ble avholdt i Folkets Hus og var godt besøkt. Opplegget – etter vedtektene – var at det skulle stemmes over forbundsstyrets utsendte forslag. Forslaget inneholdt navneforslag på alle 12(?) i delegasjonen, og nesten alle disse var – ja: forbundsstyremedlemmer. Så ble det spurt fra møteledelsen om det var andre forslag. Og det var det jo. Etterpå ble avstemmingsresultatene fra alle foreningene (NTL i Oslo, i Bergen, i Trondheim, i Tromsø osv.) sendt inn til forbundet i Oslo. Stemmetallene ble summert sammen. Og delegasjonen var klar: Identisk med forbundsstyrets utsendte forslag. Med et slikt opplegg så måtte jo benkeforslagene på valgmøtene i de ulike foreningene samordnes, ellers hadde de ikke en sjanse til å bli vedtatt. Men slik samordning på tvers av foreningene forutsatte at det ble dannet fraksjoner. Og fraksjonering var forbudt, ifølge vedtektene. Derfor måtte benkeforslagene fremstå som improviserte, litt tilfeldige og individuelle. Selv om de var forsøkt samordna med opposisjonen i de andre foreningene. Selv om altså forslagene var resultat av fraksjonering. Dette var min første erfaring med den type hemmelig fraksjon. (Det hører altså med til historien at forbundsstyret fikk vedtatt sitt forslag uten en eneste endring.)

Dette var tre typer fraksjoner. En annen gang skal jeg ta for meg noen til. Kanskje etiologisk fraksjon og fraksjon ved raffinering av råolje. Også de variantene av fraksjon stammer fra det latinske fractio, som betyr brytning.

Da jeg kjørte lastebil med morfar

Det er 50 år siden jeg kom til Valen første gang. I august i 1962 – onsdag 1.? - kjørte vi fra Omvikedalen til Valen med Kaspar sin lastebil for å hente morfar sin kiste. Hvem var vi? Så vidt jeg husker så var det onkel Aksel, Gjert og meg. Og Kaspar, selvsagt. Det hadde regnet i helgen. Da var vi på Badnamyro med onkel Rognvald. Men på onsdagen var det fint vær, så det var en litt støvete tur vi hadde – seks mil på grusvei.

Vi hentet kisten på sykehuset. Den sto i et bårehus på nedsiden av riksveien. Seinere har jeg lært at det het «Likhuset». Morfar hadde dødd på sykehuset på mandagen. Hvorfor og hvor lenge han var på sykehuset vet jeg ikke. Noen måneder? Han var skrøpelig både i kroppen og sjelen de siste årene. Men jeg har alltid hatt det inntrykket at oppholdet var somatisk begrunnet. (Jeg har hatt anledning til å lete i arkivet på sykehuset etter informasjon om han. Men har ikke funnet spor.) I gamle Kvinnherad kommune fantes det ikke noe pleiehjem eller gamlehjem den gangen. Heller ikke i Fjelberg kommune, der Valen sykehus lå. Hvordan hadde det seg da at han var der? Jeg har forstått det slik at da han var sterkt pleietrengende så tok direktør Lunde seg av han. Og at det hadde sammenheng med at de kjente hverandre – hadde de vært medlemmer av samme frimurerlosje i Haugesund rundt 1920?

Uansett. Vi ungdommene satt bak på lasteplanet på veien innover også. Nå hadde vi kisten å holde oss i. Begravelsen var på fredagen eller lørdagen. Den var veldig trist. En uskedøl sto opp i kirken og talte rosende om morfar sin innsats under krigen. Jeg husker det slik at mor og Anne Marie gråt hele dagen.

Litt om “The Medium is the Message” og “The Median isn´t the Message”

Den kanadiske kommunikasjonsforskeren Marshall McLuhan (1911 – 80) sto sentralt innen faget sitt, kanskje mest kjent for å ha introdusert begrepet «Den globale landsby» og for å ha forutsett www 30 år før nettet ble en realitet. Han lanserte og aforismen «The Medium is the Message»/ «Mediet er budskapet»,  tidlig på 60-tallet: Han mente at forskerne måtte rette oppmerksomheten mot selve mediet, som etter hans mening var viktigere enn innholdet/budskapet. Han laget ordspill på ordet «message», og vrei det til «mass age», «mess age» og «massage». Et av hovedverkene hans fikk tittelen «The Medium is the Massage» (1967), men skulle opprinnelig ha tittelen «The Medium is the Message». McLuhan foretrakk den nye tittelen, som er sagt å være en trykkfeil.

I 1982 parafraserte en annen kjent vitenskapsmann McLuhans «Mediet er budskapet». Den US-amerikanske paleontologen, evolusjonsbiologen og naturhistorikeren Stephen Jay Gould skrev en liten artikkel til Discover Magazine: «The Median isn´t the Message». Gould, som bare var 40 år gammel, var nettopp operert for en sjelden og dødelig magekreft (peritoneal mesothelomia), og hadde fått vite at for pasienter med den diagnosen var forventet levealder åtte måneder, eller mer presist: medianverdien for forventet levealder var åtte måneder. I den situasjonen skrev han så denne enestående teksten som må være det klokeste og mest menneskelige som er skrevet om emnet kreft og statistikk.

Gould forklarer at medianverdi og de nær beslekta størrelsene gjennomsnitt og typetall – alle mål for det statistikerne kaller «sentral tendens» - er abstraksjoner. Medianen sier ikke noe om hvordan de virkelige observasjonene sprer seg. Hvor langt fra medianen ligger de? Hvor kort/langt over og hvor kort/langt under. Og i den virkelige verden er det slike variasjoner som finns, glidende overganger, kontinuerlige sammenhenger. Dette er de harde fakta, dette er virkeligheten. Medianen er ikke virkelig.

Gould gir oss altså statistisk kunnskap. Mat for hjernen. Men han går videre og gir mat til hjertet: Han spør hvor han selv kommer til å plassere seg oppi denne variasjonen. Kan det være at han får kortere levetid enn åtte måneder. Eller lengre? Så går han gjennom en rekke forhold som taler for at han kan regne med lengre levetid: Han er relativt ung. Han har allment god helse. Han har en gunstig sosioøkonomisk status. Han har tilgang til den beste behandlingen. Og han er  villig til å kjempe. Viktigst: Han mener seg å ha en sangvinsk (lystig og optimistisk)  personlighet.

Stephen Jay Gould døde først i 2002, 60 år gammel. Og da av adenocarcinoma, en kreftsykdom som ikke hadde sammenheng med peritoneal mesothelomia.