Litt om “The Medium is the Message” og “The Median isn´t the Message”

Den kanadiske kommunikasjonsforskeren Marshall McLuhan (1911 – 80) sto sentralt innen faget sitt, kanskje mest kjent for å ha introdusert begrepet «Den globale landsby» og for å ha forutsett www 30 år før nettet ble en realitet. Han lanserte og aforismen «The Medium is the Message»/ «Mediet er budskapet»,  tidlig på 60-tallet: Han mente at forskerne måtte rette oppmerksomheten mot selve mediet, som etter hans mening var viktigere enn innholdet/budskapet. Han laget ordspill på ordet «message», og vrei det til «mass age», «mess age» og «massage». Et av hovedverkene hans fikk tittelen «The Medium is the Massage» (1967), men skulle opprinnelig ha tittelen «The Medium is the Message». McLuhan foretrakk den nye tittelen, som er sagt å være en trykkfeil.

I 1982 parafraserte en annen kjent vitenskapsmann McLuhans «Mediet er budskapet». Den US-amerikanske paleontologen, evolusjonsbiologen og naturhistorikeren Stephen Jay Gould skrev en liten artikkel til Discover Magazine: «The Median isn´t the Message». Gould, som bare var 40 år gammel, var nettopp operert for en sjelden og dødelig magekreft (peritoneal mesothelomia), og hadde fått vite at for pasienter med den diagnosen var forventet levealder åtte måneder, eller mer presist: medianverdien for forventet levealder var åtte måneder. I den situasjonen skrev han så denne enestående teksten som må være det klokeste og mest menneskelige som er skrevet om emnet kreft og statistikk.

Gould forklarer at medianverdi og de nær beslekta størrelsene gjennomsnitt og typetall – alle mål for det statistikerne kaller «sentral tendens» - er abstraksjoner. Medianen sier ikke noe om hvordan de virkelige observasjonene sprer seg. Hvor langt fra medianen ligger de? Hvor kort/langt over og hvor kort/langt under. Og i den virkelige verden er det slike variasjoner som finns, glidende overganger, kontinuerlige sammenhenger. Dette er de harde fakta, dette er virkeligheten. Medianen er ikke virkelig.

Gould gir oss altså statistisk kunnskap. Mat for hjernen. Men han går videre og gir mat til hjertet: Han spør hvor han selv kommer til å plassere seg oppi denne variasjonen. Kan det være at han får kortere levetid enn åtte måneder. Eller lengre? Så går han gjennom en rekke forhold som taler for at han kan regne med lengre levetid: Han er relativt ung. Han har allment god helse. Han har en gunstig sosioøkonomisk status. Han har tilgang til den beste behandlingen. Og han er  villig til å kjempe. Viktigst: Han mener seg å ha en sangvinsk (lystig og optimistisk)  personlighet.

Stephen Jay Gould døde først i 2002, 60 år gammel. Og da av adenocarcinoma, en kreftsykdom som ikke hadde sammenheng med peritoneal mesothelomia.