Den kanadiske kommunikasjonsforskeren Marshall McLuhan (1911 – 80) sto sentralt innen faget sitt, kanskje mest kjent for å ha introdusert begrepet «Den globale landsby» og for å ha forutsett www 30 år før nettet ble en realitet. Han lanserte og aforismen «The Medium is the Message»/ «Mediet er budskapet», tidlig på 60-tallet: Han mente at forskerne måtte rette oppmerksomheten mot selve mediet, som etter hans mening var viktigere enn innholdet/budskapet. Han laget ordspill på ordet «message», og vrei det til «mass age», «mess age» og «massage». Et av hovedverkene hans fikk tittelen «The Medium is the Massage» (1967), men skulle opprinnelig ha tittelen «The Medium is the Message». McLuhan foretrakk den nye tittelen, som er sagt å være en trykkfeil.
I 1982 parafraserte en annen kjent vitenskapsmann
McLuhans «Mediet er budskapet». Den US-amerikanske paleontologen,
evolusjonsbiologen og naturhistorikeren Stephen Jay Gould skrev en liten
artikkel til Discover Magazine:
«The Median isn´t the Message». Gould, som bare var 40 år gammel, var nettopp
operert for en sjelden og dødelig magekreft (peritoneal mesothelomia), og hadde
fått vite at for pasienter med den diagnosen var forventet levealder åtte
måneder, eller mer presist: medianverdien for forventet levealder var åtte
måneder. I den situasjonen skrev han så denne enestående teksten som må være
det klokeste og mest menneskelige som er skrevet om emnet kreft og statistikk.
Gould forklarer at medianverdi og de nær beslekta
størrelsene gjennomsnitt og typetall – alle mål for det statistikerne kaller
«sentral tendens» - er abstraksjoner. Medianen sier ikke noe om hvordan de
virkelige observasjonene sprer seg. Hvor langt fra medianen ligger de? Hvor kort/langt
over og hvor kort/langt under. Og i den virkelige verden er det slike
variasjoner som finns, glidende overganger, kontinuerlige sammenhenger. Dette
er de harde fakta, dette er virkeligheten. Medianen er ikke virkelig.
Gould gir oss altså statistisk kunnskap. Mat for
hjernen. Men han går videre og gir mat til hjertet: Han spør hvor han selv
kommer til å plassere seg oppi denne variasjonen. Kan det være at han får
kortere levetid enn åtte måneder. Eller lengre? Så går han gjennom en rekke
forhold som taler for at han kan regne med lengre levetid: Han er relativt ung.
Han har allment god helse. Han har en gunstig sosioøkonomisk status. Han har
tilgang til den beste behandlingen. Og han er villig til å kjempe. Viktigst: Han mener seg å
ha en sangvinsk (lystig og optimistisk)
personlighet.
Stephen Jay Gould døde først i 2002, 60 år gammel. Og
da av adenocarcinoma, en kreftsykdom som ikke hadde sammenheng med peritoneal
mesothelomia.
Eg ser fram til å følgje bloggen din, Jon.
SvarSlettInnlegget ditt set fokus på skildnaden mellom statistiske gjennomsnitt av ymse slag, og einskildindividet sine avvik frå dette. Du har vel aldri lagt deg korkje på median eller typetal i din livsførsel. Det blir kanskje meir som hos Stephen Jay Gould.
Statistikk og sannsyn er som høna og egget, eller omvendt. På mandag startar eg med sannsynrekning for klassen din. Eg kjem til å ha tankane dine med meg då...