Da jeg skulle inngå avtale om kjøp av gulvbelegg for
flere hundretusen til Trondheim Kollektive Boligbyggelag (det var før Bergsligt
13 Borettslag var stiftet) så oppstod følgende situasjon:
Vi hadde brevvekslet med Trondheims største
leverandør av Riebers gulvbelegg, og fått et godt tilbud på ca 800 kvadratmeter
belegg. Nå skulle kontrakten undertegnes. Jeg syklet tidlig fra jobb og ned i
midtbyen (ikke langt fra Folkets Kanalen/Jernbanen). Iført dongeribukse og
anorakk. Kontorene til leverandøren lå over butikkutsalget (2./3. etasje), og
jeg tok meg inn – men ble møtt med stor skepsis. Eller: Håret, skjegget,
FNL-merket og sykkelvesken ble møtt med skepsis. Men jeg opplevde det ganske personlig:
Hva vil denne raddissen her? Vil han skrive avtale om kjøp av gulvbelegg for
190 000 kroner? Jeg kom ingen veg før jeg ble løftet opp på kontorsjefnivå,
og en ytterst korrekt men kjølig mannsperson lot meg få foretrede på sitt
kontor. Etter at han hadde prøvd å riste meg av seg så skar han gjennom og
spurte etter finansieringen. Og jeg kunne parere elegant: «Bare ring Abrahamsen
i Forretningsbanken», sa jeg med påtatt ro. Han forsvant ut. Det varte ikke
lenge før han kom tilbake og tonen var en helt annen. Jeg ble invitert inn på
et annet rom, servert kaffi og kaker og fikk undertegne kontrakten og avtale
levering. Og så ble jeg fulgt ut. Av bukkende personale.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar