Dugnad for Nordneshytten

Dugnad har det vært gledelig mye av. På det heftigste var det flere ganger i uken: Da Helge Dahle og jeg hadde barn samtidig i barnehagen, barneskulen, ungdomsskulen og ikke minst i Trio, så var vi så ofte på dugnad at vi sa at om vi hadde fått mat, så kunne vi tenkt oss å reist fra bygd til bygd på dugnad, og «levd» av det!
De første dugnadene jeg var med på med litt stil var å bære brusflasker til Nordneshytten. Vi må tilbake til slutten av 50-tallet. Vi var en gjeng i fotballgruppen (Rolf Andersen, Jon Harald Engelsen, Jon Erik Nygård, Toren, flere?) som møttes etter skoletid på lørdagene – bare i skisesongen, slik jeg husker det. Vi fylte ryggsekkene med brusflasker – SOLOFLASKER, knuselige. (Før colaen sin tid?) Så tok vi trikken fra Smørsbroen til Svartediket. Innover veien måtte vi som oftest bære skiene, men oppover Våkendalen og over Tarlebøvannet kunne vi bruke de. Vel fremme i Nordneshytten på Vareggen så var det å pakke ned brusflaskene i en stor kiste og pakke de inn i glava (fantes det den gangen?) for at flaskene ikke skulle fryse og sprenge før de skulle selges på søndagen. Nedturen var mest spennende. Nå var det blitt mørkt. Kan huske at «Pingen» en gang kjørte først med en liten lommelykt i munnen. Og så gikk han på trynet. Men mistet ikke lykten ut av munnen. Seinere investerte vi i en hodelykt. Det største offeret var å avstå fra å skrive rundetider på 5000 meteren de helgene det var skøytemesterskap. Tre helger pluss landskampene. Men vi hadde en primitiv, tung reiseradio (Kurer?) med oss, så vi fikk med oss resultatene. Aner ikke hva idrettslaget fikk ut av dette økonomisk.

Butikkran på Ygre og dressintur til Uppsete

At lærer Elgsås reiste til Mjølfjell med 30 syvende klasse gutter i mars 1960 er helt utrolig å tenke på. Om lag halve klassen hadde låneski fra skulen. Det antyder noe om skiferdighetene. En hel uke. Han hadde en student (Grønner?) med seg. I stedet for skoletur til Oslo eller liknende.

Vi tok toget mandag morgen fra Jernbanestasjonen. «Toget» bestod av ett damplokomotiv, en passasjervogn (og en konduktør/bagasjevogn?). Turen tok lang tid – vi måtte vente på/slippe forbi alle rutegående tog. På Ygre tok det ekstra lang tid: Der lå den gangen en kolonialbutikk/krambod nede (oppe?) på stasjonen. Der var et eldre ektepar som prøvde å ekspedere horden av gutter som strømmet inn da det ble klart at vi skulle stoppe en stund på Ygre. Men mange av guttene trodde at det var en selvbetjeningsbutikk, og de trodde at innehaverne ikke merket at guttene forlot sjappa uten å betale. Men slik var det ikke. Da alle var samlet i vognen så steg en meget myndig lokomotivfører og en enda myndigere lærer Elgsaas inn og kunngjorde ganske kort at toget kom ikke til å forlate Ygre stasjon før hver eneste uærlig tilegnet gjenstand var plassert pent tilbake på plass. Det være seg alt fra karameller, hårkammer, lommelykter osv. Protestene var få, stillheten stor og pinligheten uendelig stor da tøffingene lusket tilbake og gjorde opp for seg. Så kunne toget gå.

Men egentlig skulle jeg gjøre innledningen kort og komme fort til dressinturen. Men den trenger en ny innledning:

Vi bodde på Feriekolonien og var ute på ski hver dag. Midt i uken – onsdag? – tok vi rutegående tog til Uppsete(?) for å gå tilbake på ski. Ganske lurt opplegg. Slak nedoverbakke. Håndterlig for alle. Nesten. En av de mest skierfarne – Bjarte Handal – var uheldig og forstuet ankelen så hardt at han ikke kunne gå på den. Elgsaas fikk låne en skikjelke på Kavli-hytten, og vi var fire gutter (Henkien, John Arvid, Mikki og eg) pluss Elgsaas som drog Bjarte ned til feriekolonien. Grønner og de andre guttene gikk – «vrimlet» - i forveien. Utrolig nok kom alle helskinna fram. Været var fint.

Vi med kjelken kom sist. Fikk kveldsmat. Og premie: Elgsaas hadde avtalt med banevokteren at vi fire guttene skulle få være med læreren og sitte på motordressinen opp til Kavlihytta for å levere kjelken tilbake. Det ble en stilig tur under Kavlihytten sine reinsdyrskinn, i stupmørke, gjennom tunnelene på Ørneberget. Stopp midt i ødemarken, god mottakelse og fin servering på Kavlihytten. Og en aldeles nydelig skitur ned igjen i måneskinn på skarpt skareføre.

En gang purken måtte be om hjelp

En sjelden men høyt aktet øvelse var å spytte parafin på brennende fyrstikker. Sjølvsagt ikke uten risiko - og helt ulovlig. En kveld denne edle aktiviteten ble utøvd av de tøffeste med et stort og entusiastisk publikum i krysset mellom St.Hansstredet og Skottesalen, så viste det seg at en av sladrekjerringene hadde gjort alvor av sine sedvanlige trusler ut av vinduet: «Gi dokker. Eller så ringer jeg til politiet!» For der kom den store svarte svartemajaen i full fart rundt hjørnet på Garasjen i Nøstegaten og oppover Skottesalen.  Storaksjon. Plass til å ta med seg mange «arrestanter» tilbake til Politikammeret. Og hele fire konstabler. Tyve meter oppe i bakken så spratt fire bildører opp og konstablene hoppet ut. Overraskelsesangrep. Kunne ha lyktes, selv om guttene – og jentene -  skvatt opp i Skottegaten med en gang. Men en grov tabbe underminerte hele aksjonen: Politiet hadde ikke greie på hvordan parafin virker på allerede glatte brostein. Brosteinenen blir såpeglatt! Så da sjåføren drog til håndbrekket før han stoppet motoren og  åpnet døren for å hoppe ut, så var purkabilen begynt å skli nedover den bratte bakken, langs fortauskanten, akkurat på høyde med den store (og alltid stengte) porten inn til Plassen. Og der sto, på kanten av fortauet, en hydrant! Som sjåførdøren hektet seg perfekt på! Purkene var ikke tregere enn at de med en gang forsto at nå var de i alvorlig trøbbel. Fra utkikkspunktene sine oppe i Skottegaten kunne guttene se at de gjorde et halvhjertet forsøk på å skubbe bilen opp og løs fra hydranten. Og ikke kunne de tilkalle hjelp fra kammeret. Altfor pinlig. Så hva skulle de gjøre? De sendte ut en parlamentær. I første omgang oppnådde de bare å tømme Skottegaten for gutter. Men så forsto guttene at de virkelig ba om forhandlinger! «De ber om hjelp!» Og i løpet av kort tid ble det skaffet sagflis, strøsand og en stor styrke med drahjelp! Avslutningsvis takket purken for assistansen og formante guttene om ikke å spytte parafin på brennende fyrstikker.

Kjeglegutt

Den første egentlige jobben min var som kjeglegutt. Det var moren til Jappen (Walde?) som skaffet oss jobben (vi var alltid to i lag. Jappen?). Hun vasket i en «Herreklubb» på Engen. Var det i kjelleren på Håndverkeren? I alle fall: Lokalene var holdt i brune (engelske?) brystpaneler, djupe skinnstoler, sofaer, salongbord. Rundt/over (5 trinn opp) en (to?) kjeglebaner. Dette var før det fantes maskiner som stilte opp kjeglene. Jobben vår var å løfte kulen opp i «returtårnet» slik at den fikk fart og rullet tilbake til spilleren for hvert «slag». Og viktigst: stille opp kjeglene når slagene (3?) var slått. «Herrene» var ulastelig antrukket i dress og slips/sløyfe, og vekslet mellom avislesing, dannet konversasjon og kjeglespill. Mens de ble servert snitter, kaker, kaffe og drinker (ikke middag?) av «søte» serveringsdamer i korte sorte kjoler med kvite forkle, kvite bluser og kvite kyser. Vi sto inne i hukken og gjømte oss for kulen og kjeglene. Det gikk i ett. Varmt. En pause med gratis drikke:
En brusunge med Solo, etter det jeg husker. Til slutt var det utbetaling kontant: Kr 5 (?) for hele kvelden. For 2-3 timers arbeid. På kveldstid. Midt på 50-tallet.

Om å skue hunden på hårene

Da jeg skulle inngå avtale om kjøp av gulvbelegg for flere hundretusen til Trondheim Kollektive Boligbyggelag (det var før Bergsligt 13 Borettslag var stiftet) så oppstod følgende situasjon:

Vi hadde brevvekslet med Trondheims største leverandør av Riebers gulvbelegg, og fått et godt tilbud på ca 800 kvadratmeter belegg. Nå skulle kontrakten undertegnes. Jeg syklet tidlig fra jobb og ned i midtbyen (ikke langt fra Folkets Kanalen/Jernbanen). Iført dongeribukse og anorakk. Kontorene til leverandøren lå over butikkutsalget (2./3. etasje), og jeg tok meg inn – men ble møtt med stor skepsis. Eller: Håret, skjegget, FNL-merket og sykkelvesken ble møtt med skepsis. Men jeg opplevde det ganske personlig: Hva vil denne raddissen her? Vil han skrive avtale om kjøp av gulvbelegg for 190 000 kroner? Jeg kom ingen veg før jeg ble løftet opp på kontorsjefnivå, og en ytterst korrekt men kjølig mannsperson lot meg få foretrede på sitt kontor. Etter at han hadde prøvd å riste meg av seg så skar han gjennom og spurte etter finansieringen. Og jeg kunne parere elegant: «Bare ring Abrahamsen i Forretningsbanken», sa jeg med påtatt ro. Han forsvant ut. Det varte ikke lenge før han kom tilbake og tonen var en helt annen. Jeg ble invitert inn på et annet rom, servert kaffi og kaker og fikk undertegne kontrakten og avtale levering. Og så ble jeg fulgt ut. Av bukkende personale.